material from my earlier blogs

Babels tårn

Babels tårn

Babels tårn

Innleggene mine om «worship» illustrerer flere ting. En av dem er problemet med å oversette fra ett språk til et annet.

Dette engelske ordet gir uttrykker noe som er vesentlig for hva det er å være kirkemusiker. Dette må til for at musikken i det hele tatt kan omtales som kirkemusikk!

Noen vil innvende at dette kanskje gjelder med engelsk – men at vi kan definere ting annerledes på norsk. Problemet som jeg var inn på er at premissene vi har for denne «kirkemusikken» vil da kunne være annerledes til premissene medarbeiderne våre når de ønsker å starte kor eller musikkgruppe.

That young people have a tendency to prefer English worship songs is something that concerns me. It should do too. There is a real danger of the native language and culture losing ground: in one parish where I worked, the youth worker (who disagreed with my concerns) claimed that English was now the language of the young people. Thus without realising it, she actually confirmed my very point.

No, let me state categorically that I am not referring to this increasing use of the English language itself; I am referring to the mindset behind it. Just as our worship is set to continue being influenced by developments from outside Norway, so we who work in church music must necessarily relate to the ideas that – whether we like it or not – already have a very firm anchor among those with whom we work.

– fra forordet til denne bloggen.

Denne ytre påvirkningen er altså mer enn at det synges mer på engelsk, noe som jeg gjør alt jeg kan for å å bremse. Med på lasten er også en måte å tenke på. Jeg vil hevde altså at når menigheter starter opp barnekor, og dette arbeidet ledes av en menighetspedagog, ungdomsprest, eller andre medarbeidere enn kirkemusikeren – at dette skyldes nettopp denne påvirkningen.

Jeg skal ikke gjenta dette forordet her. Jeg presiserer at denne bloggen også har en norsk kategori, og gjenta oppfordringen å fornorske ordet «worship». Ordet betyr nemlig så mye:

  • «worship» er (selve) gudstjenesten
  • «worship» er det du gjør i gudstjenesten. Det er det du som kirkemusiker fremmer.
  • «worship» er det vi kaller lovsang, en populær moderne musikksjanger
  • «worship» er også tradisjonelle salmer
  • «worship» er også det vi kaller tilbedelse
  • «worship» er ikke bare det du gjør, men en tilstand du er i – og forutsetter en personlig tro.

Alt dette er altså «worship», og kanskje er det nettopp pga av oversettelsesproblemene  at noen rett og slett bare bruker dette ordet som lånord. Altså har vi med en måte å tenke og forstå ting på. I vår virksomhetsområde i kirken har det oppstått to forskjellige syn parallelt (om hva det er vi egentlig holder på med). Også Ivar Jarle Eliassen er inn på dette da han skriver «Du skal ikkje drive kor».

Ivar Jarle skriver ikke noe om grunnen til disse forskjellene. Innlegget konstaterer likevel at det er slik.  Jeg mener derimot at dette kommer fra en ytre, og hovedsaklig engelsk påvirkning. Uansett om jeg har rett i det eller ei, så er det et tankekors at ansvaret for musikk overføres i stadig større grad til andre enn den som er tilsatt for å ha dette ansvaret. Jeg er ikke den eneste som kommenterer dette. Dette er og blir konsekvensen.

Jeg tror altså at dette betyr at vi kirkemusikere som må gå inn i tankeboksen – av de grunnene jeg har vært inn på. Jeg ser ikke bort ifra at mange av de vel 90 personer** som har vært inn på bloggen min i dag er uenige. Da er det bare å kommentere, eller enda bedre, å registrere deg som skribent på denne bloggen…. og så kan du skrive ditt syn!

**per  idag, 5. november har over 138 lest dette innlegget.